Bonde i byen – et fint møte

For flere år siden studerte jeg featurejournalistikk ved Høgskolen i Oslo, og vi fikk i oppgave å portrettere en person og yrke. Det var før jeg begynte å skrive om mat, men allerede da var jeg fasinert av småskalaproduksjon, mat og miljø, og de kontrastene som befinner seg mellom storbylivet og gårdsproduksjon. Jeg hadde fotostudio i Storgata og gikk forbi Youngstorget støtt og stadig. Hver fredag stod det et par bønder og solgte egg der. Jeg tenkte at det sikkert fantes en historie der og gikk løs på oppgaven. Nå, nesten ti år senere, har jeg studio i Brugata og går fremdeles forbi Youngstorget av og til. Og jammen står ikke bonden der fremdeles. Hver fredag. Jeg vil dele bonden Jons historie med dere, og samtidig tipse om en kampanje fra Norges Bondelag som støtter bonden og norsk landbruk. Bli en bondevenn du også på bondevenn.no!

 

EN BONDE I BYEN

Ved en parkeringsplass på torget, blant fargerike klær og for mye eksos, står bonden Jon Eng og selger egg. Det har han gjort hver fredag i over førti år. Han er fem kvarter hjemmefra og har foreløpig alle tennene i behold.

Youngstorget er stille denne kalde morgenen, en grå firkant i sentrum av en våknende by. Klokken er åtte. Travle mennesker med tunge øyelokk og dokumentmapper er på vei til jobb. Det er kaldt, og de bærer på store beger med kaffe latte, hører på mp3 spillere og stresser av gårde forbi bodene på torget som står forlatte og skriker etter noe å selge. Løvene rundt fontenen speider morskt utover, og minnes bedre tider da torget var levende og inspirerende selv så tidlig om morgenen. For 150 år siden da Youngstorget het Nytorget, og myldret av mennesker, kuer og omreisende underholdere, var dette en travel handelsplass. I dag er det kun to bønder og noen få innvandrere som prøver å skape litt liv og røre.

Egentlig pensjonist

Flere og flere mennesker passerer de tomme bodene, i det en rød kassebil, full lastet med egg, saft og syltetøy, svinger inn på torget og parkerer selvsikkert i det ene hjørnet. Ut av bilen kommer bonden iført blå kjeledress og en stor, varm pelslue for å gi kulda motstand. Jon Eng (69) har en kald, rød nese og et varmt smil. Han slår opp det hjemmelagde bordet sitt fra 1957, og produktene fra Eng gård finner veien ut av bilen og opp på bordet. Ved siden av har konkurrenten og kompisen Kjell Ruud allerede satt ut varene sine, og er godt i gang med å selge dem.

Jon forteller meg at han egentlig skulle vært pensjonert, men plutselig døde sønnen hans. Det var i fjor, rett før odelsgutten på 22 år skulle overta gården.

- Han var ikke syk en gang. Det var bare noe som skjedde i hjernen hans, sier Jon stille og tar seg til venstre tinning. En liten tåre samler seg i øyekroken. Vinden er bitende kald. Jon blir raskt opptatt av en stor og pjuskete hund som bæsjer ved en grå, møkkete haug av snø tvers over torget. Hundeeieren ser en annen vei, men bonden følger med.

- Tror du han plukker opp, spør han ut i luften og venter. Og venter.

- Ja jaggu, der tok han fram en pose.

Jon er fornøyd, han smiler litt og fortsetter å pakke ut av den gapende varebilen. Flasker med hjemmelagd saft av rips, rabarbra, solbær og eple uten sukker plasseres på den stripete duken i brunt og oransje som dekker det gamle bordet. Noen få krukker med honning og litt rapsolje blir plassert mellom alle eggene. Egg er det overalt. Brune, hvite, store og små, i pappesker og i resirkulerte eggekartonger fra Prior. I motsetning til Prior er eggene fra Eng gård kvalitetsegg, alle like ferske, økologiske og ettertraktede. Det eneste som mangler på bordet til Jon i dag er store egg med to plommer. Det har Kjell.

En spøkefugl

Familien Eng har solgt egg her i over femti år. Jon kjørte moren sin til torget hver fredag, lenge før han selv tok over. Hun sørget for at egg fra Eng gård allerede da fylte opp spisskammers og kjøleskap hos byfolk. En av søstrene Jacobsen snegler seg bort til boden med gåstolen sin, som så vidt holder den gamle kroppen oppe. Hørselen har også sviktet, så Jon bøyer seg tett inntil henne og roper ut ”god dag”. Familien Jacobsen har handlet her siden 1945, og hun husker moren til Jon godt.

- Vi har aldri spist andre egg enn fra Eng, påstår hun.

- Kundene kommer igjen og igjen til de dør, sier Jon stille til meg.

Kari leverer tilbake seks tomme saftflasker, kjøper tolv brune egg, bitter appelsin marmelade og forhandler pris. Hun regner i hodet, mens Jon står ventende med hånden utstrakt. Dette har de gjort før.

- Jeg må til Jon. Han er fabelaktig! sier hun, og vinker farvel før hun forsvinner bortover Torggata.

Jon er allerede i gang med å diskutere pris med en prutende kvinne fra Nigeria, ikledd et barn i fatle. Barn nummer to sitter godt i vognen. Hun kaller seg for Sjokoladedamen og skryter av at hun har handlet her i seks år.

- Ser du ikke at barna ligner på meg, spøker Jon. De ler begge to og lar blikket vandre over de mørkhudede barna.

Bonden er en spøkefugl som ler mye og spør om han kan få se på høna mi. Jeg ler. Kundene hans ler også.

- Vi må spøke, ellers blir det bare trist, sier han og smiler det lure smilet sitt.

Mange kommer kun for å slå av en prat, og Jon skryter av at han vet alt om kundene sine.

- Han der har en kone som har vondt i benet og hytte i Sverige, briljerer han og peker mot en eldre herremann som kommer gående.

- Hun skal ha hvite egg og er nylig hofteoperert, fortsetter han og skifter blikket over på en søt, liten gråhåret dame, som bekrefter at hun skal ha hvite egg og er bedre i hoften etter operasjonen.

Emma Ibenfeldt går langt for gode egg, tross vonde ben. I dag var hun på jakt etter klinkeegg, men kom for sent.

- I gamledager stod det kø foran boden før den åpnet. Alle var på jakt etter klinkeegg. De er billige de, forklarer Jon til meg som tydeligvis ser litt undrene ut. Byjente som jeg er, må jeg spørre hva klinkeegg er.

- Det er egg med knust skall. De er billigere de.

I dag er det få klinkeegg. Og ingen lang kø. Emma Ibenfeldt tar til takke med noen små egg, og fyller opp de medbrakte kartongene, før hun legger ut på den lange veien hjem med krykken godt plantet i bakken, redd for å falle.

Eksotisk og økologisk

Klokken blir tolv, og etnisk musikk og nyheter på islamsk høres fra naboboden som er i ferd med å fylles opp av farger og mønstre. Hos Jon er det roligere nå, så han slår seg ned bak i bilen og tar fram den hvite plastboksen full av brød med fleskepølse, sylte og ost. Opp fra en sliten sort bag tryller han fram en gul termokanne og fyller varm kaffe i en rød kopp. Han skuer utover torget med mat i munnen. Innvandrerne, som i følge Jon selger juggel, får endelig varene på plass. Youngstorget virker straks litt mer levende.

Lunsjen blir kort. Kunder kommer og kunder går. Flertallet som handler hos Jon er av den eldre garde, men noen unge, trendy mennesker er innom for å kjøpe eplemost uten sukker og økologiske egg fordi de er opptatt av slikt. Det å handle på torget er litt eksotisk, så Jon har ingen forklaring på hvorfor ikke flere unge handler på her for han vet at de er opptatt av kvalitet.

- Jeg stoler på Jon for han har en praktfull kone, utbryter Sonja Barth.

- Uten bart, skyter Jon inn og ler av sin egen morsomhet.

- Jeg baker mye til veldedighet og til folk som har det leit, fortsetter Sonja som selv er bondejente og vet hva det vil si å bruke kvalitetsegg som hun har handlet av Jon i førti år.

- Han har ferske egg i motsetning til eggene i butikken som tar opp lukt og smak fra alt mulig.

Jon blir forlegen, og skynder seg å si at det jo kan være noe feil med hans egg også. Kundene rundt avfeider det, og de ler godt da en utbryter:

- Det er ikke du som har verpa dem, da…

Det er tydelig at Sonja Barth har vært der før. Bestemt tråkker hun inn bak bordet, setter fra seg den rød tursekken, fyller den med egg og skravler litt med Jon. Penger forsvinner fra hennes spede hånd, ned i brystlommen til Jon.

- Jeg kan ikke tenke meg fredagen uten en tur til Jon. Vi samarbeider så bra, sier hun og senker hodet.

- Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når han blir borte.

Synger på siste vers

Og borte blir han. Jon påstår selv at det er slutt på arbeid fra morgen til kveld, hver dag, hele året, når han fyller sytti år. Med ansvar for 300 mål i Østfold, stort fjøs med melkekuer og 800 høner er det ikke bare lett, men eldste datteren vil prøve å drive gården, selv om mannen hennes ikke nødvendigvis drømmer om å bli bonde.

- Det nytter ikke å si at du er syk når du driver en gård, forteller han som selv har diabetes. Han viser fram insulinsprøyta han oppbevarer blant vekslepenger og gummistrikker. Ikke blir det noe tid til ferie heller.

Jon Eng har aldri vært noe annet enn bonde. Etter fullførte syv år på skolen begynte han å jobbe på gården overbevist om at han aldri ville noe annet. Fortjenesten er lav, og det å stå på torget å selge egg er mer en hobby enn et million foretak.

- Jeg tjener ikke mye, men har så jeg klarer meg, sier Jon optimistisk og tar en bit av Tobleronen han har fått av en kunde i tips. Det skal ikke gå ustraffet hen, for plutselig mister Jon den ene fortannen.

- Det koster fire, fem lapper det, sier en mann fra Frogner som kom spaserende fra Oslos beste vestkant, ned til sentrum for å kjøpe egg. Jon kan ikke finne tannen noe sted, og konkluderer med at han må ha svelget den. Han er like blid i det han ser en han kjenner, vinker mannen bort for å fortelle om tannen og gliser for å vise fram hullet der den satt for litt siden. Den veldig gamle mannen med grå hatt og frakk, klager selv sin nød og forteller at øynene er blitt verre. Nå er han nesten blind. Det er overraskende mange livshistorier innom på en dag, og bonden Jon lytter tålmodig til alle, og fungerer til tider som både psykolog og sykesøster.

- En hver by burde ha et levende torg. Når Kjell og jeg slutter, er det enden på en lang tradisjon, konkluderer Jon litt vemodig.

Og nå er det slutt. I hvert fall for i dag. Klokken er tre, og Jon vil bort fra byen som han egentlig ikke har så mye til overs for, og tilbake til gården for å sjekke om kalvene som ble født kvelden før, har det bra. Kjell ved siden av blir stående.

- Han er etter penga, hvisker Jon til meg.

- Jeg gir meg selv om jeg vet at folk slutter på jobb snart og kommer forbi.

Så i det fredagen blir til helg, og folk forflytter seg fra kontorstoler til barkrakker for å nyte en fredagspils, pakker bonden Jon sammen de få usolgte varene sine og fyller opp bilen med tomme saftflasker og eggekartonger. Han skrur løs det gamle og bulkete oransje pengeskrinet, som er festet i bordet med en skrue slik at ingen uvedkommende skal ta det med seg, og slår sammen det gamle bordet. Jeg spør om det er et problem med tyveri her på Youngstorget, men Jon har aldri opplevd at noen har prøvd seg. Det har Kjell.

- Han har hatt to tilfeller, forteller Jon i det noen kunder kommer løpende til i siste liten og han må fram igjen med saftflaskene som er plassert innerst i bilen. De siste transaksjonene foregår i bagasjerommet på kassebilen, før han endelig kan stenge bakluka og butikken, sette seg bak rattet og svinger den røde varebilen ut fra torget. Det er en glad bonde, noen få kroner rikere og med en tann mindre, som nå skal hjem til gården, kjerringa og to nyfødte tvilling kalver.

 

 

 

 

Denne artikkelen er kategorisert under Mat og miljø. Bokmerk permanent lenke. Skriv en kommentar eller legg igjen en tilbakesporing: Tilbakesporings-URL.

3 kommentarer

  1. Magnus
    Skrevet 20 mars, 2013 klokka 8:32 am | Permalenke

    Artig historie om et medmenneske med livserfaring og som bryr seg om sine reisefeller.

  2. Jane Kristin Berge
    Skrevet 20 mars, 2013 klokka 8:50 pm | Permalenke

    Takk for at du løftar fram denne flotte historien! Kjekt at det ennå finst dei som lever for dei små inntektene, og samtidig er eit medmenneske for alle dei ensomme i dagens samfunn.

  3. Hanne
    Skrevet 20 mars, 2013 klokka 9:02 pm | Permalenke

    Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger og til alle som leser bloggen!

Skriv et svar til Hanne Cancel reply

Din e-postadresse deles eller publiseres aldri. Obligatoriske felt er merket med *

*
*

Du kan bruke følgende HTML-tagger og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

  • Kategorier

  • Arkiv

    • ,